Fredrikke Tønder-Olsen – en kvinnelig pioner fra Helgeland

Tekst: Ina Andreassen/Helgeland Museum

Fredrikke Tønder Olsen Minnesmerke ved Løkta Museum

Gjennom hele sitt voksne liv slet Fredrikke Tønder-Olsen med svekket syn og hørsel. Da hun var 35 år gammel var hun nesten blind. På tross av det klarte den viljesterke kvinnen fra Helgeland å sette spor etter seg. Hun var ikke bare en pioner i forsikringsbransjen og transportnæringen, hun skapte også en ny næringsgren i Norge. Da hun fylte 70 år i 1926, fikk hun Kongens fortjenstemedalje for sitt virke.

Fredrikke Tønder-Olsen ble født på handelsstedet Kopardal på øya Løkta i Dønna kommune, den 23. september 1856. Hun ble født inn i en velstående familie, hvor faren, Elias Olsen, var kjøpmann. Han hadde i sin tid kjøpt det tradisjonsrike handelsstedet Kopardal på Løkta. I tillegg til å drive med handel drev Elias Olsen også et gjestgiveri, poståpneri, fiskemottak og dampskipsekspedisjon – og var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. De økonomiske kårene for familien var dermed gode.

Arbeidsoppgavene på hjemstedet var mange for Fredrikke, eller Rikka som hun ble kalt. Foreldrene var strenge på at hun måtte arbeide og det viste seg raskt at Rikka var en allsidig jente som klarte det meste hun ga seg i kast med. Hun var både en initiativrik og oppvakt jente med sans for forretninger. Den første utdannelsen fikk Rikka av en guvernante. Etter det ble hun sendt til Bodø for ett års skolegang. Deretter gikk turen til Trondheim for å lære kjolesøm. Dette var ikke noe Rikka selv ønsket og fikk dermed også lov til å gå på Den kongelige tegneskole på kvelden, noe hun selv ønsket. På grunn av gode tegneferdigheter startet hun som lærling hos en gravør, men måtte slutte etter kort tid da synet ble for dårlig. Hun reiste så tilbake til Kopardal hvor hun startet med småhandel i farens butikk. Etter hvert søkte hun på et utlyst agentur i Nord-Norge for forsikringsselskapet ”Norden”. Mange mente at dette ikke var en passende jobb for en kvinne, men Rikka satte raskt sine mannlige konkurrenter i skyggen. Hun reiste langs kysten av Nord-Norge i syv år og solgte forsikringer helt til at synet på nytt gjorde det vanskelig for henne å fortsette i arbeidet. Rikka sa opp jobben som forsikringsselger og flyttet etter foreldrene som hadde flyttet til Oslo.

I Oslo startet hun å selge produkter fra Nordland, og oppdaget et sterkt behov for en raskere og billigere måte å få levert varer på. Slik kom ideen om å starte opp et viserguttkontor. Med de få pengene hun hadde, etablerte hun Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. I starten var bare 3 gutter ansatt med hver sin lette vogn. Ingen kunne på dette tidspunktet vite at visergutkontorets inntekter senere skulle danne det økonomiske grunnlaget for et langvarig og omfattende sosialt hjelpearbeid. Virksomheten økte raskt og omfattet etter hvert både transport og flytting. Det ble opprettet filialer og lagerrom syv steder i Kristiania. KVK fikk også eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig var KVK landets største transportfirma med opptil 200 medarbeidere, 50 hester og 32 damer som betjente firmaets 30 telefoner. I 1921 bestemte Fredrikke Tønder Olsen seg for å anskaffe biler til firmaet, og kjøpte like godt seks på en gang. I løpet av få år overtok de all tyngre transport.

Som sjef var Fredrikke noe før sin tid. Hun var den første bedriftsleder i Norge som innførte vinterferie for sine ansatte, samt at hun utbetalte familietillegg. Når guttene i bedriften ikke hadde oppdrag oppholdt de seg på kontoret. Her serverte Fredrikke varm sjokolade og leste eventyr for dem.

Som en dyktig forretningskvinne kom Fredrikke Tønder Olsen med i styret for Kristiania Kvinnelig Handelsstandsforening, hvor hun bidro til å bedre forretningskvinnenes kår. I 1918 opprettet hun et legat på 30 000 kr for kvinner som ønsket å starte sin egen virksomhet. Fredrikke var også den som, i 1920, sto for finansieringen på 50 000,- for å få startet opp avisen ”Norske Kvinder”. I avisen ble det drevet opplysning om viktige kvinnespørsmål og invitert til debatt.  I tillegg gav hun pengebidrag til blinde og hørselsvekkede og sjenket Løkta bedehus med en vakker altertavle.

Fredrikke på sitt kontor i «Kristiania Visergutkontor» Fredrikkes firma eksisterer fremdeles.

Fredrikke Tønder-Olsen døde 30. desember 1931, 85 år gammel. Hun testamenterte da avkastningen av eiendommen knyttet til KVK til videre drift av ”Norske Kvinder”. I tillegg ble det opprettet flere legater for jenter fra Nordland som ville opp og frem i livet. Fire år etter Fredrikkes død ble det avduket en æresmedalje på hennes gravstein fra Oslo Kvinnelige Handelsstandsforening. Dette i dyp takknemlighet for hennes innsats for foreningen. Kvinnen, som levde etter livsmottoet ”Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram!”, satte virkelig spor etter seg og kom seg frem her i livet, på tross av hindringer.

Ernst Ekmann – steinhugger og steinkunstner.

Ernst Ekmann ( 1891- ) vokste opp på Spjæløya i Hvaler kommune. Hit hadde foreldrene flyttet fra Sverige. Som sju-åring måtte Ernst opp tidlig i grålysningen for å hjelpe faren sin i steinbruddet. Han holdt arbeidslykta slik at faren skulle se godt. Etter endt skoledag måtte han også hjelpe faren. Ernst lærte mye om steinarbeid i denne perioden og ble etter hvert en erfaren steinarbeider.

I 1918 ble det vedtatt å bygge nytt sykehus i Sandnessjøen. Byggematerialet - stein- skulle tas ut på Horn på Løkta og fraktes til Sandnessjøen. Det var stor mangel på kvalifiserte steinarbeidere, og i denne sammenhengen kom Ernst Ekmann til Løkta. Store mengder stein ble tatt ut fra haugen ved Monkvika på Horn. Steinsorten var granitt av meget god kvalitet. Ekmann var opptatt med grovhugging, oppmåling og finhugging av steinblokkene.

Etter 2-3 års arbeid var sykehussteinen tatt ut, skipet og losset på land i Sandnessjøen. Egentlig var Ekmann nå ferdig med sitt oppdrag på Løkta. Men da hadde han funnet og blitt forelsket i Amanda Kristensen, som han senere giftet seg med . De bygget hus og slo seg ned på Horn, der de ble nærmeste nabo til steinbruddet på den ene siden og foreldrene til Amanda på andre siden. Ekmann fikk også bygget fjøs og et lite huggeskur / steinhuggerverksted.

Amanda og Ernst Ekmann i sine forholdsvis unge dager

. Sykehuset i Sandnessjøen i 1927

Det var stor mangel på arbeid etter første verdenskrig. Ekmann måtte ut for å finne seg noe å gjøre. Han reiste til Bodø, hvor han fikk arbeid i et firma som laget gravmonumenter. Det var her Ekmann fikk lære mye av de teknikker og kunnskaper han senere benyttet seg av da han ble produsent av gravmonumenter.

Etter ei tid reiste han heim til Løkta og begynte for seg selv. Han fikk snart oppdrag å lage gravsteiner for folk i nærmiljøet. Senere ble han viden kjent for sitt arbeid og ble etter hvert en meget ettertraktet gravmonumentprodusent. Råsteinen kunne han ta ut i berget like ved der han bodde. Han kunne også ro rundt med færingen og lete etter høvelig stein. Når han hadde funnet et høvelig emne, la han planker mellom båten og fjæra. Deretter dro han steinen om bord i båten ved hjelp av et spett. Han hentet stein både fra Sund, Hov, Tomma og Hugla. Etter at han hadde fått steinen på land og fram til steinverkstedet sitt, begynte grovhuggingen. Deretter ble det en lengre prosess med finhugging, grovsliping, finsliping, og til slutt ble det hugget inn vakre bokstaver og inskripsjoner. Til dette måtte han ha et spesielt tegnepapir med millimeterruter. Det inneholdt ulike stolper og en rekke forskjellige hjelpelinjer. Ekmann benyttet to bokstavtyper. Den ene var uthugget i den polerte steinen, den andre ble hugget ned i steinen og deretter belagt med gullgrund (et flytende stoff ). Til slutt ble det lagt gullblad på. Gullbladene var ekte gull.

Ekmann laget antakelig flere hundre gravmonumenter, noen store og noen små, de hadde ulik fasong og var laget i ulike steinsorter. Utenfor Nesna kirke står en bauta over falne fra Andre verdenskrig som Ekmann har laget. På Glein er det oppført en stor bauta på 3,5 m over dikteren Jon Klæbo. Den har også Ekmann laget. Han produserte i tillegg billedrammer i stein. Da Alstahaug kirke skulle restaureres, stod Ekmann for mye av restaureringsarbeidet som hadde med stein å gjøre.

Tyskerne ville gjerne bistå Ekmann med å kjøpe moderne maskiner til steinarbeidet mot at han arbeidet for dem. Dette avslo Ekmann. Han måtte senere på tvangsarbeid på jernbanen under krigen. Her utmerket han seg med å mure de buete undergangene til jernbanebruene.

Ekmann var også en aktiv oterjeger, han kunne ligge og jakte på oteren i timevis. En gang skjøt han en oter som han ikke fikk tak i, den ble liggende å flyte ute i vannet. Det var tidlig vår og kaldt. Men Ekmann kledde av seg og la på svøm og hentet oteren.

Ernst Ekmann hadde ingen formell utdannelse, han var den klassiske autodidakten. Han hadde estetisk sans, tekniske ferdigheter, arbeidet pinlig nøyaktig og var på mange måter et enestående menneske. De fleste verktøyene i verkstedet sitt hadde han laget selv. Som eksempel kan nevnes kilhammer, kutthammer, piggmeisel, prikkmeisel, kantmeisel, mange ulike tenger med mye, mye mer.

Ekmann hadde humor, vidd, glimt i øyet og var meget slagferdig. Samtidig var han en meget sympatisk og beskjeden mann. Han har med sitt arbeid i stein gjort et betydelig livsverk som vil bli husket i lang, lang tid.

En del av Ernst Ekmanns steinhuggerredskaper som er utstilt på Løkta Museum.

Lars Andreas Drotninghaug – lærer og bygdehøvding.

Lars Andreas Drotninghaug ( 1857-1941) var fra Drotninghaug i Sykkulven kommune på Sunnmøre. Faren var bonde Karl Johan Larsen fra Drotninghaug, og moren var Kristianne Elisabeth Ellingsdatter fra Hole i Sykkulven.

Lars Andreas Drotninghaug tok eksamen ved Tromsø Lærerskole i 1877. Han begynte som lærer i Vefsn hovedsokn og virket der i 4 år, fra 1877 til 1881.

Han flyttet fra Vefsn til Løkta i 1881. Skolekretsen tilhørte da Dønnes anneks av Nesne Hovedsokn. Drotninghaug arbeidet sammenhengende som lærer på Løkta fra 1881 til han ble pensjonert 1. januar 1924. Han hadde da vært lærer i hele 47 år. På Løkta var det omgangsskole fram til år 1892, da Breivik skole ble oppført.

Sitt første ekteskap inngikk han med Grethe Antonette Jensdatter fra Alsøy på Tomma. De fikk seks barn sammen som vokste opp. Grethe døde i 1911. Han giftet seg etter ei tid med Petrine Zahl Nilsen fra Våg på Dønna. De hadde ingen barn.

Som lærer var Drotninghaug en respektert og avholdt skolemann. Han gikk hver dag fra Kopardalsgården, der han bodde, til Breivika. I all slags vær kunne dette i seg selv være en tøff begynnelse på skoledagen.

I tillegg til sin lærergjerning var Drotninghaug en meget samfunnsengasjert person. Han ble tidlig interessert i kommunalpolitikk, og han viste stort samfunnsengasjement på en rekke områder. Drotninghaug var bl.a. viseordfører i Dønnes og var medlem av formannskapet i flere perioder. Han var åstedskommisær, forlikskommisær og ble valgt til valgmann i år 1900. Han var lagrettemann i 3 valgperioder hvor han i en av periodene var formann. I tillegg til dette var han også overligningsordfører i flere perioder. Hans største engasjement var likevel å prøve å hjelpe de fattige. Han var fattigordfører i ikke mindre enn 33 år.

I hele sin periode som skolelærer på Løkta virket han som organist i Dønnes kirke. ( fra 1881-1924 ) Lærer Drotninghaug hadde også flere lokale verv på Løkta. Han var bl.a. kasserer / forretningsfører for Løkta meieri i mange år.

I tillegg til alt dette var han gårdbruker. Han eide og drev Kopardalsgården og høstet også lærerjorda på Sandåker. I Kopardalsgården fikk han bygd et standsmessig og vakkert hus. En del av det opprinnelige huset er nå i familiens eie og brukes som hytte.

Et bredt interessefelt og et sterkt samfunnsengasjement gjorde at Lars Andreas Drotninghaug framstår for oss i dag som en «høvding» på Løkta.

Lars Andreas Olaus Karlsen Drotninghaug

Ivar Anker Johansen – husmannsgutten fra Løkta som ble prest og ble valgt til borgermester i Minnesota i USA.

Ivar Anker Johansen ( 1874-1942 ) var født og vokste opp på Løkta. Foreldrene hans, Johan Mathias Johansen og Anna Arentsdatter, flyttet fra Tjøtta til Løkta først på 1870-tallet. De bosatte seg på husmannsplassen Sjyhåjen (i dag Løkta Museum ) i Breivika. Det var mange barn i familien, og de levde i fattige kår.

I 1887 hendte ei tragisk ulykke. Faren til Ivar Anker kullseilte utenfor Løkta og omkom. Moren satt igjen med 7 barn og ventet det åttende. Det ble ei hard tid for Ivar Anker, mora og hans søsken. Å få alle endene til å møtes ble enda vanskeligere.

Ivar ble konfirmert i Dønnes kirke i 1888. Han var svært interessert i bøker og leste når han hadde anledning. Likevel tvang nøden ham til å dra på Lofot-fiske for å skaffe familien noe å leve av. Han deltok også på heimefiske og var på Finnmark-fiske. Men den unge mannen drømte om noe annet enn å bli fisker. Han hadde opplevd at faren druknet, og i tillegg mistet han sju av sine venner ved ei kullseiling i Vestfjorden. En av dem var hans bror.

Som 18-åring bestemte Ivar anker Johansen seg for å emigrere til Amerika, nærmere bestemt Nord-Dakota. Her arbeidet han hardt, leste flittig, var utrolig sparsommelig og klarte med venners hjelp å ta eksamen artium. Deretter fullførte han embetseksamen i teologi med glimrende resultater, bare 25 år gammel. Samme år ble han ordinert som prest og fikk sitt virke i «Vor Frelsers kirke» i Lorimor i Nord-Dakota.

Ivar Anker Johansen fra Sjyhåjen, Breivika på Løkta.

Ivar Anker Johansen hadde et brennende engasjement for Nordland og for fiskerne som levde under vanskelige forhold på havet og på land under sesongfisket. Han kom i år 1900 tilbake til Norge og Løkta. Her engasjerte han seg i pengeinnsamlinger for å få bygget fiskerheim, slik at fiskerne kunne ha et varmt sted å spise, tørke klær og overnatte i stedet for kanskje å bo under en hvelvet båt. Han klarte å skaffe midler til 2 fiskerheim i Lofoten, ett på Balstad og ett i Ure.

Neste sak som den nyutdannede presten engasjerte seg i var å få bygget et bedehus på Løkta. Sammen med en annen prest fra Løkta, Einar Riiber, og ei lokal kvinne, Ane Winther, klarte de med innsamlede midler å bygge et bedehus på Løkta. Huset ble innvidd i 1902.

Tilbake i Amerika ble Ivar A. Johansen en ivrig forkjemper for dannelsen av Nordlandslaget. Dette laget bestod av emigrerte nordlendinger som arbeidet for å hjelpe folk i Nord-Norge. Her ble ideen om å få bygget ei redningsskøyte født. Han satte i gang store innsamlingsaksjoner og tok kontakt med Colin Archers verft i Larvik. I 1911 ble redningsskøyten overrakt redningsselskapet. Da hadde han samlet inn kr. 13000,- og fått til mye dugnad. Redningsskøyta ble straks satt inn i drift og gjorde allerede første året en stor innsats for fiskerne. For dette arbeidet mottok Ivar Anker Johansen hedersbevisning fra «Norske Selskap for Skibbrudnes Redning».

Husmannsgutten fra Breivika på Løkta som ble prest i USA og hadde et så stort engasjement for sine landsmenn i Norge, ble senere valgt til borgermester i Spicer i Minnesota. Han var kunnskapsrik, initiativrik, arbeidsom, nøysom og oppofrende. Hans eventyrlige liv fortjener å bli husket.

Redningsskøyta «Nordland» ble allerede i 1911 stasjonert på Værøy under Lofot-fisket og senere på Finnmark under fisket der. I løpet av sin tjenestetid assisterte den 1270 fartøyer og berget 65 menneskeliv.

Akvarellmaleren Hans Johan Fredrik Berg

Hans J. F. Berg (1813-1874 ) var født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på Løkta sammen med to søstre. Moren, Susanne Meldal Bernhoft, døde i 1819, og faren, Andreas Christian Berg, giftet seg igjen i 1820 med Elisabeth Marie Krogh, datter av biskop Jens Andreas Krogh. Faren døde allerede i 1825, og stemoren giftet seg kort tid etter med Eilert Raaness. Hans Johan Fredrik Berg og hans søsken vokste dermed opp hos sin stemor og stefar.

Berg viste tidlig sterk interesse for tegning og maling, og etter ei kort tid som kontorist hos amtmannen i Nordland, tok han kunstutdanning, først et år i Christiania, deretter to år i København (1835-1837). Portrettegning var datidens sikreste inntektskilde. Etter endt kunstutdanning begynte han som portrettmaler i Norge. Hans mest kjente portretter er av fiolinisten Ole Bull, godseier Coldevin med frue og Henrik Wergelands kone, Sofie Amalie Bekkevold.

Oppfinnelsen av fotoapparatet gjorde at Berg måtte finne seg andre inntektskilder. I 1843 forlot han Norge. I ca. 20 år var han nå mer eller mindre sammenhengende på reise i utlandet. Det var ei spennende reiserute Berg la bak seg i løpet av disse årene. Bortsett fra en rekke besøk i Italia, Tyskland, Frankrike, England, Danmark og Sverige, reiste han sørover i Europa. Han besøkte mange av Middelhavs-øyene, bl.a. Sicilia og Malta, han dro til Hellas og Tyrkia og oppholdt seg i flere måneder, fra høsten 1849 til våren 1850, i Egypt hvor han bl.a. gir en rekke fine kulturskildringer fra Østens folk og kultur. I Kairo møtte Berg eventyrsamleren og vitenskapsmannen Peter Christen Asbjørnsen. Egypt, som var en del av Det osmanske Riket på denne tiden, ble styrt av en visekonge eller pasja. Asbjørnsen og Berg fikk besøke Abbas pasja, og Berg ble presentert for Abbas i egenskap av kunstner. De to besøkte også sammen kalifgravene, torv, moskeer, de besteg pyramidene, de var på båttur på Nilen, og de var på ridetur med kameler sammen. En del av Bergs malerier fra Egypt viser livet på Nilen, det er fra slavemarkedet, noen viser folkelivet i basarene, og noen akvareller er fra Alexandria.

Berg utviklet etter hvert akvarellteknikken som sin uttrykksmåte. I følge kunstkjenner Joh. E. Brodahl var Hans J. F. Berg Norges første akvarellmaler. Det var som akvarellmaler Berg først og fremst gjorde seg gjeldende. Han kom i kontakt med de ledende engelske akvarellmalerne i Europa og lærte mye av bl.a. Turner og Constable.

Berg gjorde en fremragende innsats som kopist. Det var ei tid på mote å kopiere de store kunstnerne. Kopiene kunne komme mange kunstinteresserte for øyet. Etter hvert hadde Berg bygd opp ei betydelig kopisamling med kjente mesterverk av bl.a. kunstnere som Rembrandt, Rubens, Ferdinand Boll, Holbein, Velasquez m.fl. I alt kopierte han ca. 300 kunstverk av store mestere. Denne samlingen vakte stor oppsikt på utstillinger som ble satt opp.

Blant engelskmenn var Berg en populær kunstner. Engelske lorder dro sommerstid nordover langs norskekysten til Nord-Troms og Finnmark for å fiske laks. Berg reiste sammen med disse og ble snart oppglødd av samenes liv og kultur. Han laget en rekke akvareller med ulike samemotiv. Disse solgte svært godt blant engelske aristokrater som kom til Norge som turister.

Berg reiste rundt og avholdt mange utstillinger både i Norge og andre steder i Europa. Han hadde utstillinger i de nordiske hovedstedene, samt i en rekke tyske byer. Berg deltok også på verdensutstillingen både i London og Paris. Berg hadde faktisk også en kunstutstilling i Tromsø allerede så tidlig som i 1861.

Berg var en særpreget, spennende og sjelden helgelending. Han var helgelendingen som takket nei til en trygg tilværelse som handelsmann. Han takket også nei til kontorlivet og gav seg ut på noe så vanskelig og tvilsomt ut fra datidens oppfatning som det å bli kunstner. En kunstner på heltid, en kunstner som satset alt, brøt alle trygge og nære bånd og hengav seg til sin kunst.

Berg var definitivt den første kunstner i Nesna prestegjeld. Han var antakelig også den første kunstner fra Helgeland som livnærte seg av sin kunst, og som valgte kunst som heltidsgeskjeft. Berg var helgelendingen som gjorde akvarellteknikken til noe mer enn en eksperimenterende malermåte. Han ble akvarellmaler – Norges første. Berg var også helgelendingen som forlot Norge for å tjene til livets opphold som kunstner, som reiste rundt i Europa uavlatelig i 25-30 år, som alltid var på farten, alltid på reise for å finne nye folk, nye kulturer og nye motiv for sin kunst. Han så og skildret fremmede folk og kulturer på en frisk og fordomsfri måte. Berg var også helgelendingen som gjorde samene kjent ute i Europa gjennom sine mange akvareller som ble solgt.

Berg oppnådde betydelig anerkjennelse på sine mange utstillinger rundt omkring i Europa. Særlig som kopist og skildrer av samenes liv og virke ble han lagt merke til. Men også mange av hans reiseskildringer langs norskekysten fikk god mottakelse. Som portrettkunstner gjorde han en akseptabel innsats. Berg klarte også å skildre den storstilte naturen på en interessant måte.

Etter et omflakkende og slitsomt liv kom Berg tilbake til Norge i 1873, gammel og trøtt av alle reisene. Synet var svekket, og helsa var dårlig. Han ville avslutte sin reisevirksomhet og sikre sin alderdom. Nå tilbød han Nasjonalgalleriet hele sin kunstproduksjon som ikke var solgt. Etter mye politisk strid ble samlingen kjøpt. Men da var allerede Berg død. Han døde 25. september 1874. Kunstneren fikk en fin begravelse, fetteren konsul Hamborg besørget dette. Senere er det reist et minnesmerke - et monument over akvarellmaleren på Vår Frelsers Kirkegård.

I dag finner vi ca. 160 bilder i Nasjonalgalleriet og ca. 270 på universitetsbiblioteket i Oslo. I tillegg finnes det en del bilder av Berg som er i privat eie. Et stort antall akvareller av Berg finnes i England. Rundt omkring i Norge henger også et betydelig antall portretter som Berg har malt.

I 1998, i anledning Høgskolen i Nesnas 80-årsjubileum, ble det avholdt et seminar om kunstneren H.J.F. Berg samt en utstilling med en del av Bergs arbeider. Seminaret inneholdt to foredrag av Svein Laumann og Ann Falahat. Utstillingen ble vist på Nesna, Dønna og i Mosjøen.

Ann Falahat har skrevet en hovedfagsavhandling i kunsthistorie; ”Akvarellmaleren Hans Johan Fredrik Berg ( 1813-1874 ). Fra Nesna til Nilen.” Den ble presentert i Tromsø i 2007. I den anledning ble det også avholdt en kunstutstilling med Bergs arbeider.

Sommeren 2014, to hundre år etter Bergs fødsel, arrangerte Løkta Museum en temadag der Svein Laumann holdt foredrag om kunstneren, og ei utstilling, hovedsakelig med akvareller i privat eie, ble vist for publikum.